Det var en gang tre generasjoner Hansen. Karl het den eldste. Født i de første etterkrigsår. Vokste opp med rasjonering av hverdagsgoder i et Norge som ble stadig bedre. Dette var årene som var preget av gjenoppbygging etter krigen: nye kull med stadig bedre utdannede barn, og etter hvert, kvinnefrigjøringen, som ga norsk økonomi real turbofart.

Karl hadde det norske klassiske «trefase-livet», som kjennetegnet de som vokste opp i de første etterkrigsår:

Skolegang, med noen sommer- og kveldsjobber, frem til poden var om lag 20. Deretter hardt arbeid frem til de 60. Hadde du vært lojal mot din arbeidsgiver fikk du underveis både gullklokke og mange bløtkaker ved ulike høytider.

Fra begynnelsen av 60-årene var det golf, skiturer og fisking. Karl tok seg av barna og levde av en pensjon som ikke var all verden, men som økte hvert år – om ikke annet. Boligen hans gjorde stort sett ikke annet enn å stige i verdi. Pensjonen var sikret.

Dessertgenerasjonen

Kent, sønnen til Karl, er av min generasjon: Mye bedre utdannet enn Karl var han, høyere lønn fikk han, og gleden av stigende boligpriser har han nytt. «dessertgenerasjonen» har Kent og hans generasjon blitt kalt. Vi er de som kom litt for lett til godsakene i livet.

Men pensjonen ble ikke den samme. For de som er født i 1964 eller senere, gjelder nye pensjonsregler – hvor du riktignok får noe fra det offentlige, men hvor din samlede pensjon avhenger både av hvor mye du har spart og hvor heldig du har vært med dine investeringer.

Nytt pensjonssystem

Med det nye systemet vet du rett og slett ikke hvor mye du kommer til å ha å rutte med når du blir gammel. En alderdom som er lenger enn din fars.

Noe får du fra det offentlige, noe fra hva du har spart opp, og en del fra å tappe boligverdier. Det siste vil avhenge av hvor mye du ønsker å etterlate deg til dine etterlatte. Bruker du opp alt er du i hvert fall sikret at barna viser ekte sorg når de møter opp i din begravelse!

Kent kommer til å leve lenger enn sin far og bør spare deretter. Om lag 10 prosent av lønna bør han sette til side i sine gode arbeidsår, skal han sikre seg en god alderdom, ifølge amerikanske beregninger.

«Om lag 10 prosent av lønna bør «Dessertgenerasjonen» sette til side i gode arbeidsår, skal man sikre seg en god alderdom». 

Vår tids generasjon

Snirkeline er datteren som arver både Karl og Kent. Et ektefødt blomsterbarn av dette årtusen, som er sunn, frisk, uten hull i tennene og som vil trolig leve til hun er hundre år eller mer.

Snirkeline arver alt, og vil leve inn i det neste århundre – det to-og-tyvende i rekken. For henne er livet enn fest, inntil hun oppdager at pensjonsalderen er lang og lenger enn lang. Hun må både jobbe til langt etter de 70 og spare mye for å sikre seg mot en endeløs alderdom.

En tredjedel av inntekten

Hvor mye? Beregninger gjort i USA tilsier at hun bør spare om lag en tredjedel av inntekten sin etter skatt, skal hun sikre sin alderdom. Mye risiko må hun også ta, kanskje ved å kjøpe aksjer.

Beregninger gjort i USA tilsier at Snirkelines generasjon bør spare om lag en tredjedel av inntekten sin etter skatt, skal man sikre sin alderdom». 

Vi lever jo tross alt i en «lavrente-æra», hvor heller ikke boligprisene vil stige like mye som før.

Nå kan hun hjelpes av sine forfedre. Jo mer Karl og Kent etterlater henne, desto bedre alderdom får hun. Hennes liv blir ikke en tre-steg-affære. Hun vil gå på skole, med litt avbrekk for jobb og reising, til hun er om lag 25 år

Større forskjeller på folk

Deretter jobbe frem til hun er om lag 65 med ulik intensitet. Barn, skilsmisser og sykdommer kan jo gi henne nedsatt arbeidsevne i perioder. Dette er et urolig århundre. Nye teknologier kommer og går.

Hun må belage seg på å flytte mer enn sin pappa, ta videreutdanning og kanskje til og med skifte yrkesvei. Det eneste sikre er at for hennes generasjon blir det større forskjeller på folk enn før:

  • Mellom de som jobber mye, og de som sliter med å få seg godt betalt arbeid
  • Mellom de som arver, og de som får intet
  • Og selvfølgelig, mellom de som startet sparing i unge år og som er smarte (eller heldige) med sine plasseringer, og de som ikke kommer i gang med å spare før de innser at det er for sent

Snirkeline er blant sin generasjons vinnere. En av de som kom så mye bedre ut av det enn andre i sin generasjon. En generasjon som kommer til å bukke under av slit, bekymringer over helseplager og dårlig økonomi. Låst i hva amerikanerne kaller shit-life syndrome. Stakkarene som lever over evne gjennom store deler av livet, før de havner i luksusfellen.

Snirkeline derimot, har nok penger til å glede seg over sin lange levetid, med sunn diett, trening og luksusreiser. Og god økonomi i bunn.

Men snipp snapp snute, en eller gang i det 22-århundre er hennes eventyr også ute. Mett og fornøyd av dage.